I år fikk jeg muligheten til å ta ut ferie hele juli, og da måtte jeg selvfølgelig finne på noe å gjøre annet enn å bare sitte hjemme. Jeg har lenge hatt lyst til å ta en fiskeferie der jeg satser målrettet på kveite over mange dager, for normalt sett blir det bare dagsturer nå og da. Det er ingenting i veien med dagsturer, men da må man gjerne ha litt flaks for å treffe med bettet.
Etter å ha lest en inspirerende fangstrapport fra gutta i svenske Havsfiskeguiden om deres besøk på Vannøya i april ble jeg mer og mer interessert i å ta et besøk til øya og den relativt nystartede campen Vannøya Havfiske. De hører til i Vannavalen på østsiden av øya. Etter å ha loddet interessen fikk jeg med meg to gode fiskekamerater på turen, Stig Thore og Mikael.
Området på østsiden av Vannøya er enormt spennende med uante muligheter for mange forskjellige arter. Denne gangen lå imidlertid fokuset på kveitefiske. Området på denne siden av øya er helt nytt for meg, her har jeg aldri fisket før. Kanskje noe paradoksalt, da jeg jo faktisk har bodd i Tromsø hele livet, men det er sjeldent jeg har tatt turen ut til Vannøya (forrige gang var i 2008 tror jeg). Nå skulle jeg tilbake, og det var jammen på tide. Ukene i forkant av turen ble brukt til nøye planlegging og ingenting skulle være overlatt til tilfeldighetene. Sjøkart ble studert inngående og mange potensielle hotspots ble plukket ut. Vel vitende om at vi sannsynligvis bare ville kunne få testet ut et fåtall av dem. Nuvel...
Torsdag 30. juni var vi endelig klare for tur. Stig Thore og Mikael (som bor i hhv. Stavanger og Hamar) landet samtidig i 18.30-tida og etter en større handlerunde var vi i kjøring utover mot Vannøya. Vi hadde også været på vår side enn så lenge, det var sol, nærmere 20 grader og helt vindstille. Vi håpet at det skulle bli like bra under våre fiskedager!
Mikael tok dette panoramabildet på ferga. Stemningsfullt og vakkert på veien ut til Vannøya.
Vel framme ble vi innlosjert i ei flott rorbu som står på påler ute i sjøen. Fra brygga utenfor døra er det en spektakulær utsikt i alle retninger, opp mot tindene på Vannøya, men også mot de nærliggende øyene, dvs. Skorøya, Spenna, Arnøya og den spektakulære Nordfugløya.
Vi benyttet anledningen til å sove godt ut natt til fredag og var dermed ikke avgårde fra brygga før kl. 11.00 den første dagen. Men det skulle bli rikelig med fisketimer de neste dagene uansett, så nok søvn var en viktig prioritet (vi skulle jo ha 5 dagers fiske). Været var flott, delvis skyet, lett bris fra sørøst og over 20 grader. Kursen ble dermed satt et godt stykke utover i havet.
På vei ut!
Ved ankomst den første plassen startet vi fisket i spenning. Det var lite strøm og lav drift generelt, så motoren ble brukt for å få litt fart. Den første timen gikk rolig for seg og lite skjedde. Stig Thore satte etter hvert på en 150 grams Sandeel-jigg og begynte å kaste, for så å sveive seg sakte inn mot båten. Det skulle vise seg å være den rette melodien, for ikke lenge etter hogg det kraftig til i andre enden. Kveite på! Mikael og jeg sveivet opp jiggene våre så fort vi kunne og jeg startet å kjøre etter med båten. Kveita hadde imidlertid rast avgårde på et utras som gikk i en hinsides fart. Braiden bare fosset av snella og dessverre skjedde det som ikke skulle skje, men som likevel kan skje av og til. Kveita gikk over en kant og alt røyk. Surt, for dette kunne virkelig ha vært ei stor kveite. Jeg er alltid veldig obs på å kjøre etter kveitene med båten for å få minst mulig vinkel på snøret, men denne gangen gikk det rett og slett så fort at det gikk galt før vi rakk å komme over fisken. Sånn er det av og til.. Men det var bare å fiske videre med fornyet optimisme.
Det skjedde ikke så mye de neste timene, så vi flyttet oss til en ny plass. Her var det så grunt at vi nesten kunne se bunnen, dvs. 8-11 meter. Grønnfargen i vannet indikerte for det meste fin sandbunn og vi satte båten i gir for litt jiggtrolling.
Jiggtrolling.
Tydeligvis var det dette som skulle til for å få i gang kveitene, for snart hogg det kraftig hos Stig Thore. Kveita kunne ikke motstå hans SG-jigg.
Kveitehugg, filmet med Stig Thores Waterwolf-kamera
She's on!
Etter en kort fight kunne vi lande turens første kveite. High-fives og god stemning i båten!
Stig Thore var svært fornøyd med sin første fisk som veide 17 kg.
Vi fortsatte å trolle i det samme området og snart var det også Mikaels tur å fighte en kveite.
Dessverre ble kampen kort og krokfestet løsnet på denne fisken. Mest sannsynlig en bra fisk. Rett etter mistet han også enda en mulig kveite. Ja, høyst sannsynlig var det det, da det ikke er så mye annen fisk inne på sandbunnen på under 10 meters dyp.
Vi forflyttet oss til et nytt område og fortsatte å dorge, denne gang på mellom 15 og 20 meters dyp. Vi hadde ikke kommet langt før Stig Thore på nytt sto med stanga i full flex. Denne fisken ga en god fight med flotte utras og vi trodde at den var større enn det den var med tanke på motstanden den ga.
Kveita veide 18,5 kg og ga en morsom fight.
Det naturlige valget etter dette ville i de fleste tilfeller vært å gå seg tilbake der man startet for å ta en ny runde. Jeg fikk imidlertid et innfall om å prøve enda grunnere og sa til Stig Thore og Mikael: "vi går oss helt inn på tørra og tar et par drifter". Det var ingen protester, så som sagt så gjort. Vi la oss til på 7-8 meter for så å drive inn på et grunnparti der det var 5-6 meter dypt. Alle hang over rekka og selv om det var grumsete i vannet kunne vi greit se jiggene våre på bunnen. Jeg har sett kveiter på kikkfiske før, men det hører vel i grunn med til sjeldenhetene. Derfor skvatt jeg ordentlig til da ei kveite kom sigende inn og begynte å sirkulere rundt jiggene våre. Etter litt betenkningstid (den var på begge sider av båten) tok den jiggen til Stig Thore - igjen... Heftig!
Ettersom vi lå så grunt ble det enda en kul fight da kveita raste i alle retninger. Men Stig Thore kjørte fisken stødig nok en gang og jeg kunne sette krok på en ny flott fisk.
16 kg veide denne kveita og den kunne ikke motstå en blå SG Real Herring.
Etter dette var Stig Thore så fornøyd at han la stanga fra seg og tok en god pause. Vel, ikke så rart det etter 3 kjappe kveiter :). Jeg og Mikael var derimot meget sugen på å få fisk og fisket iherdig videre. Nytt drift og et lite stykke inn i driftet skjedde det på nytt. En kveite kom sigende inn og begynte å sirkulere rundt min og Mikaels jigg på bunnen. Jeg la merke til at denne var betydelig større. "Dette er ei stor ei, se på den!", sa jeg med nesten skjelvende stemme. Kveita svømte svært rolig, forsvant litt ut av synsfeltet før den dukket opp på nytt igjen. Den gled sakte og majestetisk mot jiggen min. Stig Thore filmet med et vanntett kamera og ropte: "nå har hun den, nå har hun den!". Jeg svarte med et steinhardt mothugg som resulterte i full flex, kveita svarte med et hinsides utras. Jeg gispet og lo av begeistring, noe så sinnsykt!
En vill fight fulgte deretter. Ja, den kan ikke beskrives egentlig, må bare oppleves :). Fra først å svømme 100 meter en vei snudde kveita for så å svømme mot båten og under båten den helt andre veien. Man kan trygt si at det var det glade kaos der Stig Thore forsøkte å kjøre båten best mulig, mens jeg gjorde det jeg kunne for å holde konstant press på fisken. Utstyret for anledningen var forøvrig min lette og fine Edge 3776 80-220g parret med en Shimano Trinidad 30A. Både stanga og snella fungerte glimrende og var en drøm å kjøre fisk på.
Ettersom Stig Thore filmet og kjørte båt var det Mikaels tur å sette kveitekroken. Det gjorde han glimrende og fisket var sikret. Adrenalinnivået var nok temmelig høyt i båten akkurat da - vi jublet alle mann.
Kveita var 153 cm og veide 51 kg. Selv om den ikke er av de største jeg har fått er den helt klart en av mine heftigste fiskeopplevelser på kveitefronten.
Utrolig fornøyd med fangsten la jeg også stanga fra meg: nå var det Mikael sin tur! Vi kjørte oss tilbake for å ta en ny drift og hva skjedde? En ny kveite kom inn i stor fart, men den tok ikke agnet med en gang.
Kveite på bunn (beklager noe uklart bilde og grumsete vann)
Vi fulgte med fisken en stund og så ble den borte. Noen minutter senere kom det inn en kveite igjen og etter litt betenkningstid tok den jiggen til Mikael. Der satt den!
Det er kanskje unødvendig å si det, men det ble nok en vanvittig kamp med en kveite som slett ikke ville i nærheten av båten. Dessverre endte det ikke lykkelig denne gangen heller da kveita lyktes med å komme seg løs. Ai ai ai.
Men vi kunne jo ikke gjøre annet enn å kjøre i gang en nytt drift. Og hva skal man si? Mayhem er kanskje det rette ordet. Det kom nemlig kveiter etter på hvert eneste drift og det var sikkert noen vi ikke så også. Slik som denne:
Grei size på denne ja.
Naturlig nok tok ikke alle kveitene vi så, men til slutt smalt det igjen hos Mikael. Skulle han endelig få sin velfortjente fisk? Vi håpet virkelig det, men noen dager er det dessverre slik at alt går imot deg. Det gjorde det for Mikael som mistet også denne kveita etter noen drøye utras. Kveitefisket er ikke alltid rettferdig.
Etter dette roet det seg og kveitene var ikke lenger å se. Det var også blitt natt så etter litt betenkningstid bestemte vi oss for å legge kursen mot land. På veien inn var det blandede følelser i båten - jeg og Stig Thore hadde fått opplevd et helt vilt fiske med flere og til dels store kveiter, mens Mikael satt tomhendt igjen.
MEN! Vi kunne jo ikke gi oss med dette. Vi bare måtte tilbake for å ta revansj. Følg med på fortsettelsen...
