tirsdag 4. oktober 2011

Skuffelsen.


En helg i september var jeg og Kim ute på havet ved Sommarøy i riktig fint sensommervær. Det var sol, varmt og lite vind. Noe gammelsjø var det riktignok. Det første målet for turen var storsei, noen dager tidligere hadde det blitt tatt mye fisk rundt og over 10 kg i området. Vi kjørte med lett utstyr og småjigger som på speedjiggingvis ble sveivet opp til overflata. Vi startet fisket nært en grunntopp like ved en bratt kant. I denne kanten sto det enorme mengder fisk, både torsk, sei, hyse m.m. Fisket ga mye action med torsker rundt 10 kg og endel stabbsei. Største seiene var vel ca. 6,5-7,0 kg, her er Kim med en av dem:


Ettersom vi lå nært store dyp og sjøen hadde lagt seg mer og mer bestemte vi oss for å legge om til dyphavsmeite. I dette området ble det av yrkesfiskere tidligere i år tatt store mengder flekksteinbit.. hvorfor mengden av denne i år økte betraktelig vites ikke, men det er i allefall en drømmefisk. Tenk å få et slikt leopardskinnet "beist" på stang!

Så vi startet jakten på flekksteinbit på et fint platå på ca. 250 meters dyp. Det ble raskt noen fine matuere:


En liten stund senere går vi utenfor kanten på platået og det går raskt ned til 300 meters dyp. Jeg og Kim får fisk samtidig og det er ganske tungt. Håpet om flekksteinbit vekkes, om enn bare litt.. men det viser seg å være to brosmer av anstendig størrelse.


Lord Voldemort med brosmepers.. 5,75 kg.

Heller ikke min daværende pers var noe å skryte av, så den måtte også se seg slått:


6,3 kg.. en liten forbedring av persen, men det er tatt fisk fire ganger større i dette området..

Vi bestemmer oss for å flytte og legger oss til på "Snabeluerplassen". Her er det ca. 200 meter dypt. Jeg kjenner raskt smånapping og regner med at en uer har tatt makrellagnet der nede. Jeg holder stanga i ro og venter på at det skal gå på en til da det plutselig blir urtungt og snøre raser av snella i ekspressfart. Et eller annet har antakelig spist over ueren der nede. Fisken tar 50-60 meter i første utraset før jeg kan begynne pumpinga. Det kjennes umiddelbart ut som en storkveite på tyngden, dog har jeg aldri fått en kveite på 200 meters dyp før, så om dypet utgjør ekstra tyngde vet jeg ikke. Jeg har ihvertfall en tung jobb foran meg..


Vi har selvsagt lagt kveitkroken igjen hjemme denne dagen. Vi skulle jo ikke fiske kveite...
Derfor bestemmer vi oss for å ringe Marcus for å be om forsterkninger. Han befinner seg i en annen båt ca. 15 minutter unna (ute med venner fra Sverige) og Kim ringer og ber han gi full gass utover mot havet hvor vi ligger.

Jeg fortsetter å pumpe opp fisken før kveita går på et nytt hissig utras. Jeg får testa bremsen på min dyphavssnelle Penn 4/0 og den viser seg å være overraskende jevn og fin. Jeg er mer bekymret for braiden, da det ikke er tykkere enn 0.25 mm Spiderwire på snella.

Et drøyt kvarter seinere kommer Marcus & co. kjørende mot oss og han hopper over i vår båt med en Vivtek-klepp. Kim har også en slik og de gjør seg klar til å berge fisken. Det nærmer seg nå, jeg begynner å kjenne det godt i armene, men adrenalinet koker.


Jeg har omtrent 10 meter igjen og vi venter å se fisken hvert øyeblikk når den går på et siste sugende utras. Marcus' svenske kompiser i båten ved siden av har lenge drømt om å få se en storkveite og nå får de oppleve en på nært hold.

Fisken går heldigvis ikke dypere enn ca. 30 meter og jeg starter å pumpe på nytt. Det er igjen like før jeg kan se fisken når det helt plutselig blir slakt snøre. NEEEEEEEEI, ropes det høyt utover storhavet, samt et par gloser til...

Jeg sveiver inn og registrerer at knuten i fortommen har gått opp i øverste svivelen. Hvordan er det mulig?
Skuffelsen er enorm.. Jeg har nok fått større kveite tidligere, men det er likevel bittert når man aldri får se fisken og vite hva det var. Den var uten tvil mye tyngre enn 52-kilosfisken jeg fikk i fjor høst i hvertfall.
Etter dette kjører vi rett på land.

I etterkant har jeg prøvd å analysere hendelsen. Jeg har nærmest aldri opplevd snørebrudd eller at knuter har gått opp før, så en gang måtte vel bli den første. Takkelet var 1.20 mono og var laget året før (ubrukt), men det er mulig at knuten var en dobbel slukknute. Kanskje det kan ha svekket så kraftig mono, ikke vet jeg? I år har jeg ellers bare brukt UNI-knute og det har vært problemfritt.

Men disse spørsmålene får jeg aldri svar på. Og denne tapte fisken går muligens inn som min største skuffelse i sportsfiskekarrieren så langt...

4 kommentarer:

  1. kjipt! spesielt etter å ha halt fisken fra 200meter...kjenner følelsen godt. Men det er viktig og tenke at man får nye sjanser!

    SvarSlett
  2. Dette var så godt skrevet at jeg kjente skuffelsen i kroppen når snøret ble slakt. Man blir ikke kvitt skuffelsen etter en sånn opplevelse på flere uker. Den beste medisinen er å rette seg opp med en ny 50-plusser :)
    Fin sei og uer.

    SvarSlett
  3. Takk for det. Det tok sin tid å riste av seg skuffelsen. Har endel av fighten på film også, så det får vel bli en del av langfilmen som vi planlegger å lage i løpet av høsten/vinteren.

    SvarSlett
  4. Fisken så utvilsomt stor ut. Øyeblikket når de slipper er vel et emosjonellt ytterpunkt i sportsfisket. Det er fin drivkraft dog, den store som forsvant...

    SvarSlett