onsdag 23. februar 2011

Down the Memory Lane 2010 - en herlig fiskedag

Ute er det vinter, surt og kaldt, og det blåser stiv kuling. Det er ikke akkurat de beste forholdene for fiske akkurat nå. Da kan det være fint å tenke tilbake på en av de få fine sommerdagene vi hadde i juni i fjor. Det var dagen etter sankthans, og været hadde endret seg helt fra regn og vind til sol og flatt hav. Kim, Truls og jeg hadde lyst til å innlede sommerferien på en bra måte, så vi tok oss derfor en heldag på sjøen.


De beste turene er ikke alltid de der du får mest - og størst fisk. Det kan være vel så fint når man har det sosialt i lag, og i tillegg har været på sin side.
Denne dagen sto valget mellom yttersia og innersia. Vi fant ut at vi skulle prøve noen plasser der jeg ikke hadde fisket på flere år, så det ble innaskjærs i Grøtsundet. Målet var flatfisk, uer, torsk og stor steinbit.

Vi startet dagen på jakt etter flatfisken i den interessante "Lællvika", som dagen før hadde gitt oss en 2+ spette, en småkveite samt en stor haspelkveite til Kim (mer om det i en senere historie..). Det var imidlertid fallende sjø og lite action her så vi dro videre mot selve Grøtsundet.
Som vanlig var det endel strøm i Kvalsundet, men da vi passerte Kvalsundkjeften lå Grøtsundet som et speil foran oss. Herlig å cruise avgårde i over 20 knop i slike forhold.


Første del av fiskeplanen var å lure opp noen uer til middag. Vi la oss til på en plass som det krever godt syn og god retningssans for å finne. Jeg måtte leite opp ei gammel "mea", som det heter. "Det fjellet og den elva skal være midt på den haugen, og den øya skal være sånn og sånn..." ikke helt greit å huske alt det der :)


Men omsider fant vi plassen, også med god hjelp av ekkoloddet, og taklene ble sluppet ned på drøyt 130 meters dyp. Det var noen prikker å se på loddet så vi hadde et håp om at ueren var hjemme. For noen år tilbake fikk jeg og slekta masse flott uer her, men denne gangen var det ikke tegn på bett. "Auaren" glimra i hvertfall med sitt fravær, men Kim fikk en småkveite på reke (ikke uvant det).


Selv om det ikke var uer på dypet denne gangen, var det plenty av annen fisk. Flere fine hyser så dagens lys, og deretter gikk det flere tunge støt gjennom stanga til Truls. Noe litt større hadde tatt agnet. Noen minutter senere kunne han konstatere at det var en fin torsk og også pers for arten.


Truls med foreløpig torskepers.

Vi gikk videre til en kjent torskegrunne for å se om storebroren var tilstede, men her var det stille. Det var ikke mye liv å kjenne, men sola hadde fått ordentlig tak og varmet oss godt der vi lå og duppet.
Men ettersom jeg kjente til en gammel steinbitplass ikke langt unna, fant vi ut at det var best å bytte taktikk igjen. Kursen ble lagt mot et sted der jeg har fått mange store steinbiter mellom 5 og 8,5 kg. På plassen er det også tatt steinbit på 14, men det var noen år tilbake. Vel framme bytta vi ut pilkene med bom og slep, og Truls satte på et flygende øye fra Hakuma. Dette flygende øyet hadde han dandert med remser av gummistrikk i alle regnbuens farger. Riktig forførende så det ut. Jeg og Kim satset på blekkspruter med seifilét.

Etter en drøy times fiske og mange drift uten napp kunne vi gjøre oss 2 mulige konklusjoner: enten var steinbiten ikke på hugget i det hele tatt, eller så var den var ikke lenger tilstede på plassen. Men før vi hadde rukket å filosofere mer over det, fikk Truls et bunnapp. Et bunnapp som snart dro avgårde i et friskt utras.




Ingen tvil om at dette var kveite. Vi har aldri fått kveite på denne plassen før, så det var en hyggelig overraskelse. Og det var det danderte flygende øyet m/seifilét som ga resultater.


Truls med en flott kveite.


Fornøyd havfisker nyter fiskedagen fullt ut.

Vi var fornøyd med kveita, men siden gråsteinbiten ikke slo til tenkte vi å gi et forsøk etter dens nære slektning flekksteinbiten. En fisk vi alle drømmer om å få, men enda ikke har klart å lure opp. For drøyt 10 år siden satte søskenbarnet mitt snik et sted i Grøtsundet, og nederst på sniken satt en svær leopardfarget sak på drøyt 15 kg. Man kan trygt si at han sperret opp øynene for dette synet, og det ulykksalige inntraff da fisken klarte å vri seg av kleppen for så å forsvinne ned i dypet igjen...

Senere har jeg hørt om flere fangster av flekksteinbit i Grøtsundet, så vi satte kursen mot "180-meteren". En plass som er vanskelig å finne eksakt, men da vi trodde vi var sånn ca. der la vi oss til for å drifte.


For å gjøre den historia litt kort, så ble det ikke flekk denne gangen heller, vi fikk ingen driftfart, været var nesten for godt. :) Det ble imidlertid masse brosme, en kanskje litt for vanlig bifangst under målrettet flekksteinbitfiske..


Truls og hans bedre halvdel elsker i hvertfall brosme så han skar filét til den store gullmedalje.

Det bar mot kveld og vi fant ut at vi kanskje skulle teste en siste gang i "Lællvika". Det var tett på floa, og etter kort tids fiske kunne jeg dra opp en fin rødspette på 2,13 kg, noen gram større enn den jeg fikk dagen før.


Det ble en fin avslutning på en herlig fiskedag. Det gikk ikke helt som planlagt fiskemessig, men bifangstene var ikke til å klage over:). Så er det bare å håpe at årets sommer blir bedre enn fjorårets og at vi får flere dager slik som denne varme og vindstille dagen. Jeg synes vi fortjener det :)

2 kommentarer:

  1. Flott rapport!
    Vi skal ha flere slike turer i år.

    tRULS

    SvarSlett
  2. takk Truls, det må vi helt klart satse på!

    SvarSlett