lørdag 30. november 2013

Dag 3 & 4: Offshoretrøbbel, men endelig Roosterfish!

Onsdag var fiskedag nr. 3. Det var også dagen da værmeldinga så mest lovende ut med tanke på Offshorefiske. Derfor startet vi opp kl. 06.00 denne dagen med kurs godt utenfor Nicoyagulfen mot den bratte kontinentalskråningen. Her skulle vi fiske blant annet over noe de kalte "Kraterne", som er over 2000 meter dype. Fisket foregår riktignok ved trolling i 5-8 knops fart i overflata.


    Fint vær da vi gikk ut på morgenen.

Dessverre begynte det å tårne seg opp store svarte skyer i horisonten da vi nærmet oss, vi kunne se at området vi skulle fiske i lå helt innhyllet i dette systemet. Det var et gigantisk uvær som dekket hele området utenfor Nicoyagulfen. Vi startet trolling over noen hundre meters dyp. Jeg fikk raskt på to Skipjack Tuna på et par kg. Her ute er de agntyver og mer plagsomme enn interessante. Uværet var ikke langt unna, så vi snudde og trollet oss sakte tilbake en kort stund. Lenger ut lynte og tordnet det voldsomt, og buldringen kom med tettere og tettere frekvens, og nærmere og nærmere. Normalt trekker slike uvær seg unna i løpet av formiddagen, men denne gangen kom det rett mot oss. Da uværet var snaut 3 km unna bestemte vi oss for å avbryte fisket og sette kursen mot land. Synd...


    Man vil ikke befinne seg midt ute i noe slikt.

Da vi kom oss inshore rakk vi noen få timers ettermiddagsfiske. Vi kastet med popper og trollet med livebait etter Rooster uten resultat. Men det ble noen nye småarter.

    Kim med en Fine Scale Triggerfish

    Pass fingrene, de biter

    Creole Fish

    Flag Cabrilla

    Det blåste opp til skikkelig "nordnorsk" kulingvær

    Men det ekstreme regnskyllet som kom kan ikke akkurat kalles nordnorsk.

Vi håpet på litt mer flaks med været neste dag og heldigvis slo det til. Det var vindstille og vi la kursen mot en kraftig tidevannsstrøm. Her var det tydelig blåere og klarere vann enn dagen før, og Thomas nevnte at under slike forhold brukte doradoene ofte å komme inshore. Av og til sailfish også.

Vi så endel overflatekok og fisk som var oppe så det var tydelig noe på gang. Marcus hadde en bedre fisk etter popperen, men den ville ikke ta. Plutselig så jeg noe som kom skytende inn fra venstre og den svømte i sikksakk mot popperen min. Det var en dorado. Jeg sveivet saktere og fisken kastet seg over popperen. Etter noen utras var fisken ved båtsida, der den dessverre slapp. Doradoen var ca. 4-5 kg.

Like etterpå klarte Kim å lokke en Bigeye Trevally opp fra steinene for å ta popperen.

    Fin fisk.

Midt på dagen var det tregt fiske og vi tok derfor en svømmetur.


    Jeg fikk noen nye arter på hekla, her Spot Tail Grunt

    Creole Fish

    Mexican Hogfish

Så var det tid for å satse på Roosterfish igjen. Og vi hadde ikke før senket ned en bonito før det hylte i snella. Stor fisk på!

    Marcus kjører Roosterfish.

Det ble en herlig fight på 15 minutter med stanging, susende utras med påfølgende innhenting. Det var en glad og litt sliten Marcus som til slutt kunne posere med sin første Rooster.

    Vi estimerte vekta til 18 kg før vi satte fisken tilbake.

    Siste blikk på denne tropiske skjønnheten.

Det ble ingen flere Roosterfish denne dagen, men under speedjigfiske fikk vi en del jacks. Et par dager tidligere hadde Marcus mistet en bedre Sierramakrell etter at den kutta over tauet til assistkroken. De har noen syke tenner. Denne gangen var det jeg som fikk Sierra, den var ikke like stor, men ga en morsom fight med et raskt første utras. Sierramakrell er forøvrig en fisk som kan hoppe utrolige 5-6 meter opp i lufta, ifølge guiden.

    Denne tok vi vare på og den ble middag neste dag.

    Makrellen hadde store ferske bitemerker, fra en større hai ifølge Thomas.

    Litt av noen tenner..

    Sola går ned bak "Punktet".

torsdag 28. november 2013

Tropeferie i Costa Rica - dag 1 og 2

Da har jeg nylig kommet hjem etter årets tropeferie i Costa Rica. Kim, Marcus og jeg reiste avgårde fra kulde, snø, kuling og storm for en 2 ukers herlig ferie på Bahía Rica Kayak and Fishing Lodge ved Nicoyagulfen i det mellom-amerikanske landet. Med andre ord har hele Team Sluk vært på tur. Inkludert i reisen hadde vi 8 fiskedager hos våre verter Thomas og Vigdis, samt 4 avlappingsdager på lodgen. Stedet er naturskjønt og ligger litt for seg selv ute i "bushen/jungelen", borte fra støy, trafikk og annet bråk. I hengekøyene kunne vi slappe av og nyte tropelivet. Hver morgen ble vi vekket av brøleaper og galende haner. Vertskapet var også fantastisk med topp service, utsøkt mat og hyggelig samvær. Jeg skal videre fortelle litt om fisket i løpet av vårt opphold.


Den første dagen var fisket unormalt tregt til området å være. Det var faktisk den tregeste inshore-dagen på flere måneders tid, ifølge praktikanten Jo Fredrik og guiden Thomas. Det løsnet litt dag 2 og da hadde vi et overflatefiske med mye action på bl.a. popper og stickbait. I tillegg fikk vi store jacks på livebait. Vi hadde også nærkontakt med roosterfish. En Rooster på 25-30 kg fulgte etter Kims stickbait helt inntil båten før den forsvant igjen.

    Klar til første fiskedag

    Vår guide Thomas

    Kim og den hyggelige praktikanten Jo Fredrik. Han var med oss på havet alle dagene.

Kim kjører tropefisk på lett utstyr. Nærmest all fisk i Costa Rica fighter bra, selv agnfisken. Det nytter ikke å småpilke på bunnen, her må det fart og mere fart til for at fisken skal fatte interesse.

    En Black Skipjack Tuna.

    Jeg fikk en liten Bigeye Trevally

    Marcus med Black Skipjack Tuna

På ettermiddagen fant vi noen bitevillige jacks (Pacific Jack Crevalle). Denne arten er en skikkelig fighter, særlig morsomt er det å ta den på litt lettere utstyr.

    Jack på ca. 4 kg. Det er catch & release på alle Jacks, da den ikke er en spesielt god matfisk.

    Marcus med jack på omlag 6 kg.

Så til dag 2:
Vi fant et område der det kokte av fisk i overflata. Med poppers, stickbait, små stingsild m.m. hadde vi et morsomt fiske etter jacks og endel andre arter. Som nevnt hadde vi også en stor Rooster helt inntil båten.


    Jack med fine gule finner.

    Ny art, denne heter Lookdown.

    Ladyfish fikk jeg tre stykker av.

Under fiske med levende bonito fikk jeg en stor Jack Crevalle på ca. 14 kg. Den ga en strålende fight med hissige utras og sto lenge og rykket hardt imot. Å løfte fisken kan sammenlignes med en kveite på 50 kg, vil jeg si.. og utrasene står ikke tilbake for kveita heller, en skikkelig kruttpakke av en fisk. Morsomt.


    Fornøyd med Jack Crevalle på ca. 14 kg. Det er ikke så ofte man får såpass store av arten.

    Marcus med jack på 7-8 kg

    Kim med pen jack på ca. 9 kg.

    Kveldsstemning

søndag 3. november 2013

Storkveitedagen

Det skjer når man minst venter det...


Etter mange uker med dårlig vær og landligge ble det endelig godt vær på en helgedag, dvs. på søndag. Nå måtte jeg bare ut på sjøen for å prøve etter kveita. Rapportene fra Frank dagene i forkant med både UV-film og flere landede kveiter gjorde ikke fiskesuget noe mindre. Derfor tok jeg og Tor (fra klubben) turen opp til Dåfjord for å leie båt hos Frank. Til syvende og sist var det kun oss to, jeg hadde spurt en rekke venner om de ville være med, men alle hadde andre gjøremål. Vel vel. Det er ingen bakdel fiskemessig å være bare 2 i båten.

Det hadde vært et dårlig kveiteår for min del. Nå har jeg riktignok ikke vært på så mange målrettede kveiteturer, vi har satset på mye variert fiske etter ulike arter. De turene vi har gått for kveite har jeg bare sett mine fiskekompiser få fisk. Selv hadde jeg bare fått noen smålapper opp til 6-7 kg. Det hadde vært sørgelig å ende kveiteåret på en slik måte, så det var på tide å rette på det denne helga. Og trua var absolutt god, med sørlig bris, lettskyet og mye action dagene i forveien lå det tilrette for at det kunne skje noe nå.

    Fint morgenlys i Dåfjord

Vi satte kursen for et område som jeg vet bruker å være "hot" på denne tida. Vel framme på plassen var det bare å rigge opp agnet. Jeg hadde fått tak i fersk sild dagen før og det er jo, som Frank sier, sukkertøy for kveita.

    Fersk sild = perfekt kveiteagn.

Jeg kjørte med "Halibut Anti-Twist-Rig" med sild og rigget opp et identisk takkel til Tor. Utstyret ellers var min korte Edge-stang i den mykeste varianten + en Preywinder 12-snelle (reservesnelle da Talicaen er på service). Stanga kjøpte jeg inn i vinter spesielt med tanke på kveitefiske, men jeg hadde enda ikke fått sett hva den dugde til. Før nå.

Drifta var ikke stor og vi havnet dermed litt feil på første drift. Jeg kjørte oss raskt opp og etter bare 5 minutters fiske gikk første kveita på. Det var en flott fight med gode utras og jeg kunne etterhvert lande en ny foreløpig årsbeste..

    20 kg - jeg var allerede fornøyd med dagen. Det gjorde godt å få en skikkelig kveite.

Det neste driftet ga flere kontakter og mulige hugg, men ingen som satt ordentlig. Vi flyttet oss litt og snart fikk jeg ei ny kveite på ca. 5-6 kg. Denne slapp jeg ut igjen.


Ikke lenge etter fikk jeg en ny fisk på 6-7 kg. Den var først frampå hos Tor og smakte, men endte opp med å ta mitt agn.

Det skjedde ikke noe mer her inne, så jeg foreslo å gå tilbake dit vi starta. Vi kjørte først et resultatløst drift, og jeg sa: "vi prøver ett siste drift før vi går videre".

Etter å ha vært over det grunneste punktet kom vi ned i bakken på nesten 50 meter. Jeg kjente flere smånapp før det plutselig ble slakt et øyeblikk, deretter var det full tyngde. Ettersom vi driftet dypere forsto jeg at det umulig kunne være bunnfast, så jeg slo til i et kraftig mothugg og ble møtt av tunge, dype sporslag. Det var ingen tvil om at dette var storkveite!


Det er nærmest en følelse av skrekkblandet fryd når man får på noe slikt. Man vet jo ikke hvor stor fisken er og om man klarer å få kontroll over den.
Fisken gjorde et utras langs bunnen før den fortsatte å stange tungt. Jeg begynte pumping før et nytt utras kom. Så kunne jeg starte opphentinga på nytt. Det var betydelig tyngde og jeg satte max press på fisken. Sakte men sikkert fikk jeg inn en liten halvmeter av gangen. Jeg antydet til Tor at dette var 50+, men skjønte selv at det var langt større.

    Flex i nystanga, men den fungerte glimrende under fighten, med god løftekraft.

Etter ca. 20 minutter kom kveita til overflata. Jeg ga over stanga til Tor og gjorde meg klar til kroking. Jeg så at det var en gigantisk fisk, men konsenterte meg om å treffe med kroken. Og jeg lyktes å få kroken gjennom underkjeven og Tor fikk også satt en ekstra krok før kampen begynte. Vi ble begge nærmest kastet rundt i båten mens vi tviholdt i tauene. Da fisken roet seg litt kunne vi se at begge krokene satt dypt nede i svelget. Vi bestemte oss for at C&R ikke var et alternativ, det kunne i seg selv bli ganske risikabelt å forsøke.

Vi fikk bløgget kveita, men hvordan skulle vi få den i båten? Nå ville det vært en stor fordel med en tredjemann ombord. Men vi måtte bare prøve, Tor og jeg. Vi festet flere kroker og satte fast i rekka på andre siden av båten, vi prøvde en rekke ganger å få kveita over ripa, jeg lå i perioder på rygg med spenntak i rekka, men vi lyktes ikke. Jeg tok en telefon til Frank for å høre om han kunne hjelpe, men han var selv ute på sjøen og flere timer unna. Han tok imidlertid kontakt med noen kompiser som kunne komme på kaia i Dåfjord og hjelpe oss. Jeg begynte å innse at vi måtte taue fisken på land, men Tor ville gjøre et siste forsøk på å få fisken ombord. Vi fikk dratt sporden opp på siden av båten og festa tau m/løkke rundt. Så tok vi i alt vi maktet og utrolig nok gled kveita sidelengs over rekka og i båten.

Her er noen bilder:



Dermed kunne vi sette kursen mot land. Dessverre ble det ingen kveiter på Tor denne dagen, kveitefiske kan i blant være urettferdig. Men det skulle snu seg, mer om det seinere..

Da vi kom inn til kai ble vi møtt av Torfinn og Roy Tore, som hjalp oss med å heise opp kveita, få den veid på Franks 200-kilos vekt og deretter sløyde de fisken. Torfinn tok ut otolittene på kveita, og den viste seg senere å være 23 år. Tusen takk til Torfinn og Roy Tore for god hjelp.

Kveita var 224 cm lang og veide 170 kg, god kondisjon med andre ord. Ny pers med 7,5 kilos margin! Hadde aldri trodd at jeg skulle toppe persen fra 2011, men i kveitefiske er ingenting umulig. Det verste av alt er at storkveita jeg mista i fjor høst kjentes mye tyngre ut...



Jeg leverte kveita til fiskebruket i Kvaløyvågen, men først måtte vi finne ut hvordan frakte den dit. Vi forsøkte lenge å få tak i en henger uten å lykkes. Til slutt sa Tor: "Nei, vi tar ho i bilen". Jeg var litt skeptisk, men vi fikk gjøre et forsøk. Vi la en militærduk underst, perforerte bilen med søppelsekker og dro kveita inn. Kanskje litt ureglementert transport, men det fungerte utmerket.. Det ble ikke søl eller fiskelukt i bilen heller.


Med dette kunne jeg si meg godt fornøyd med årets kveitesesong.

Men vent! Historien er ikke helt over enda. Det skulle komme mer... Fortsettelse følger.