Storkveitedagen

Det skjer når man minst venter det...

Etter mange uker med dårlig vær og landligge ble det endelig godt vær på en helgedag, dvs. på søndag. Nå måtte jeg bare ut på sjøen for å prøve etter kveita. Rapportene fra Frank dagene i forkant med både UV-film og flere landede kveiter gjorde ikke fiskesuget noe mindre. Derfor tok jeg og Tor (fra klubben) turen opp til Dåfjord for å leie båt hos Frank. Til syvende og sist var det kun oss to, jeg hadde spurt en rekke venner om de ville være med, men alle hadde andre gjøremål. Vel vel. Det er ingen bakdel fiskemessig å være bare 2 i båten.

Det hadde vært et dårlig kveiteår for min del. Nå har jeg riktignok ikke vært på så mange målrettede kveiteturer, vi har satset på mye variert fiske etter ulike arter. De turene vi har gått for kveite har jeg bare sett mine fiskekompiser få fisk. Selv hadde jeg bare fått noen smålapper opp til 6-7 kg. Det hadde vært sørgelig å ende kveiteåret på en slik måte, så det var på tide å rette på det denne helga. Og trua var absolutt god, med sørlig bris, lettskyet og mye action dagene i forveien lå det tilrette for at det kunne skje noe nå.

    Fint morgenlys i Dåfjord

Vi satte kursen for et område som jeg vet bruker å være "hot" på denne tida. Vel framme på plassen var det bare å rigge opp agnet. Jeg hadde fått tak i fersk sild dagen før og det er jo, som Frank sier, sukkertøy for kveita.

    Fersk sild = perfekt kveiteagn.

Jeg kjørte med "Halibut Anti-Twist-Rig" med sild og rigget opp et identisk takkel til Tor. Utstyret ellers var min korte Edge-stang i den mykeste varianten + en Preywinder 12-snelle (reservesnelle da Talicaen er på service). Stanga kjøpte jeg inn i vinter spesielt med tanke på kveitefiske, men jeg hadde enda ikke fått sett hva den dugde til. Før nå.

Drifta var ikke stor og vi havnet dermed litt feil på første drift. Jeg kjørte oss raskt opp og etter bare 5 minutters fiske gikk første kveita på. Det var en flott fight med gode utras og jeg kunne etterhvert lande en ny foreløpig årsbeste..

    20 kg - jeg var allerede fornøyd med dagen. Det gjorde godt å få en skikkelig kveite.

Det neste driftet ga flere kontakter og mulige hugg, men ingen som satt ordentlig. Vi flyttet oss litt og snart fikk jeg ei ny kveite på ca. 5-6 kg. Denne slapp jeg ut igjen.

Ikke lenge etter fikk jeg en ny fisk på 6-7 kg. Den var først frampå hos Tor og smakte, men endte opp med å ta mitt agn.

Det skjedde ikke noe mer her inne, så jeg foreslo å gå tilbake dit vi starta. Vi kjørte først et resultatløst drift, og jeg sa: "vi prøver ett siste drift før vi går videre".

Etter å ha vært over det grunneste punktet kom vi ned i bakken på nesten 50 meter. Jeg kjente flere smånapp før det plutselig ble slakt et øyeblikk, deretter var det full tyngde. Ettersom vi driftet dypere forsto jeg at det umulig kunne være bunnfast, så jeg slo til i et kraftig mothugg og ble møtt av tunge, dype sporslag. Det var ingen tvil om at dette var storkveite!

Det er nærmest en følelse av skrekkblandet fryd når man får på noe slikt. Man vet jo ikke hvor stor fisken er og om man klarer å få kontroll over den.
Fisken gjorde et utras langs bunnen før den fortsatte å stange tungt. Jeg begynte pumping før et nytt utras kom. Så kunne jeg starte opphentinga på nytt. Det var betydelig tyngde og jeg satte max press på fisken. Sakte men sikkert fikk jeg inn en liten halvmeter av gangen. Jeg antydet til Tor at dette var 50+, men skjønte selv at det var langt større.

    Flex i nystanga, men den fungerte glimrende under fighten, med god løftekraft.

Etter ca. 20 minutter kom kveita til overflata. Jeg ga over stanga til Tor og gjorde meg klar til kroking. Jeg så at det var en gigantisk fisk, men konsenterte meg om å treffe med kroken. Og jeg lyktes å få kroken gjennom underkjeven og Tor fikk også satt en ekstra krok før kampen begynte. Vi ble begge nærmest kastet rundt i båten mens vi tviholdt i tauene. Da fisken roet seg litt kunne vi se at begge krokene satt dypt nede i svelget. Vi bestemte oss for at C&R ikke var et alternativ, det kunne i seg selv bli ganske risikabelt å forsøke.

Vi fikk bløgget kveita, men hvordan skulle vi få den i båten? Nå ville det vært en stor fordel med en tredjemann ombord. Men vi måtte bare prøve, Tor og jeg. Vi festet flere kroker og satte fast i rekka på andre siden av båten, vi prøvde en rekke ganger å få kveita over ripa, jeg lå i perioder på rygg med spenntak i rekka, men vi lyktes ikke. Jeg tok en telefon til Frank for å høre om han kunne hjelpe, men han var selv ute på sjøen og flere timer unna. Han tok imidlertid kontakt med noen kompiser som kunne komme på kaia i Dåfjord og hjelpe oss. Jeg begynte å innse at vi måtte taue fisken på land, men Tor ville gjøre et siste forsøk på å få fisken ombord. Vi fikk dratt sporden opp på siden av båten og festa tau m/løkke rundt. Så tok vi i alt vi maktet og utrolig nok gled kveita sidelengs over rekka og i båten.

Her er noen bilder:

Dermed kunne vi sette kursen mot land. Dessverre ble det ingen kveiter på Tor denne dagen, kveitefiske kan i blant være urettferdig. Men det skulle snu seg, mer om det seinere..

Da vi kom inn til kai ble vi møtt av Torfinn og Roy Tore, som hjalp oss med å heise opp kveita, få den veid på Franks 200-kilos vekt og deretter sløyde de fisken. Torfinn tok ut otolittene på kveita, og den viste seg senere å være 23 år. Tusen takk til Torfinn og Roy Tore for god hjelp.

Kveita var 224 cm lang og veide 170 kg, god kondisjon med andre ord. Ny pers med 7,5 kilos margin! Hadde aldri trodd at jeg skulle toppe persen fra 2011, men i kveitefiske er ingenting umulig. Det verste av alt er at storkveita jeg mista i fjor høst kjentes mye tyngre ut...

Jeg leverte kveita til fiskebruket i Kvaløyvågen, men først måtte vi finne ut hvordan frakte den dit. Vi forsøkte lenge å få tak i en henger uten å lykkes. Til slutt sa Tor: "Nei, vi tar ho i bilen". Jeg var litt skeptisk, men vi fikk gjøre et forsøk. Vi la en militærduk underst, perforerte bilen med søppelsekker og dro kveita inn. Kanskje litt ureglementert transport, men det fungerte utmerket.. Det ble ikke søl eller fiskelukt i bilen heller.

Med dette kunne jeg si meg godt fornøyd med årets kveitesesong.

Men vent! Historien er ikke helt over enda. Det skulle komme mer... Fortsettelse følger.