søndag 22. desember 2013

Ingemars storkveite

Selv om enkelte avsluttet kveitesesongen den 2. november, så ville andre holde det gående litt til. Ingemar og Truls var nemlig på havet helga etter og det gjorde de lurt i. En fersk sild var en fristelse for stor for havets dronning, og etter en 45 minutter lang og heftig kamp, som ga 5 utras til bunnen, kunne Ingemar fornøyd posere med sin første storkveite. Gamlepersen var 37 kg, så dette var solid forbedring.


177 cm og 80 kg. Gratulerer med velfortjent pers Ingemar! Neste år er det Truls sin tur.

fredag 20. desember 2013

Avslutning på kveitesesongen

Denne turen har jeg ikke skrevet om enda, da det rett og slett ble for hektisk i forkant av reisen til Costa Rica. Men helga etter den mye omtalte storkveiteturen tok vi oss en ny tur på sjøen. Med på turen var Stig Thore, Tor, Ingemar og jeg. Vi fordelte oss på morgenen, Tor var med Ingemar i hans båt, mens Stig Thore og jeg tok en Kvernø. Det var ikke akkurat det at jeg hadde noe behov for flere kveiter, i grunn burde jeg ha vært ferdigfisket på arten for året med tanke på fangsten fra helga før. Men så hadde det seg jo slik at jeg "uheldigvis" stakk av med alle 4 kveitene den dagen, og jeg hadde lovet Tor at vi skulle gjøre et nytt forsøk slik at han også kunne få fisk i denne "hotte" tida av året.

Det var ingenting å si på stemningen da vi putret ut av havna i Kvaløyvågen på vei mot kveiteplassene...


Ikke uventet satte jeg kursen mot godplassen fra helga før. Denne gangen var det imidlertid litt mer urolige forhold her, og strømmen var ikke helt som man kunne ønske seg. Vi hadde riktignok mange kontakter i løpet av dagen, der et par av dem med sikkerhet var kveite, men ingen ville sitte. Ja, bortsett fra at Tor fikk en kveite rundt minstemål. Dagene er ikke så lange i november, så det begynte etterhvert å nærme seg tid for hjemreisen. Jeg tok derfor en beslutning om å gå til "Luresundet" for å legge den siste timen der, der kunne vi drive fint i flere knop og dekke over store områder.

Ved ankomst "godplassen" i "Luresundet" kunne vi konstatere at strømmen var fin og drifta over 2 knop. 3 ferske sild ble senket ned, mens Ingemar satsa på jigg. Og det gikk ikke lenge før en kveite slukte i seg silda til Tor. Endelig var det hans tur, og det ble en riktig så fin fight.


Kveita var omlag 13 kg - en perfekt matfisk med mye krutt i seg.

    Tor med sin største kveite for dagen.

Det var nå et stykke inn i skumringa, men vi fortsatte fisket litt til. Det skulle vi ikke angre på. Det startet som et bunnapp hos meg, men jeg merket fort at det var fisk. Kveita satte avgårde i et vilt utras bortover sundet. 200 meter snøre ble flerret av snella på sekunder. Ingemar og Tor lå og fisket like ved siden av oss og kveita satte kursen rett mot båten og snørene deres. Vi måtte rope og be dem om å bakke for fullt for å unngå kluss. Etter å ha kjørt opp kveita kunne jeg begynne å kjenne på tyngden. Det ble fort ganske klart for meg at dette var en ny storkveite. Dog ikke i nærheten av like stor som sist selvsagt. Jeg hadde knapt kommet i gang med å løfte kveita før den ga nye harde utras. Flere ganger på vei opp slo kveita med sporden og flerret avgårde. Det var en super fight, akkurat som man ønsker å oppleve. Jeg antydet 30+ til de andre. Da sa Stig Thore: "når han sier 30+, så er det 60+ ;).

Det skulle vise seg å stemme. En større kveite kom sigende opp gjennom det klare vannet. Stig Thore kroket perfekt og etter litt bryting roet kveita seg og jeg kunne sette en sikringskrok. Fisken var kroket ytterst i leppa og jeg bestemte meg for catch & release. Det var også seint på dagen og ville ta mye ekstra tid om vi skulle ta vare på en såpass stor fisk. Vi målte derfor fisken med metoden som Frank benyttet seg av tidligere i høst, dvs. å gå framover med båten i laveste slurefart. Det fungerte fint og vi fikk målt kveita til 170 cm. Det er i snitt 70 kg etter tabellen. Fisken var i usedvanlig godt hold, noe høstkveitene ofte er, så jeg vil anslå at vekta lå mellom 75 og 80 kg. Forøvrig foretrekker jeg helt klart en slik måte å måle kveiter på enn å sette tau rundt halen på dem. Kveita har bl.a. viktige slimlag rundt sporden som bør beskyttes, da er det best å fullstendig unngå tau. Å løfte etter sporden (taile kun bakfra) som enkelte "anerkjente" sportsfiskere gjør vil med høy sannsynlighet gjøre stor skade på rygghvirvler, slimlag m.m. Anbefaler alle å unngå denne metoden.

Her er et par bilder før avkroking: (begge foto: Stig Thore Knappskog).



Avkrokinga gikk fint, kveita gjorde et par slag og svømte i full fart ned til bunns igjen. Vi jublet i båtene, en herlig følelse. 

Så da ble det en skikkelig ketchupeffekt på slutten av sesongen. Og vi kunne igjen konstatere at seinhøsten er en fantastisk kveitetid på kysten utenfor Tromsø.

Takk til Stig Thore, Ingemar og Tor for turen, det ble årets siste kveitetur.

lørdag 7. desember 2013

Avslutning i Costa Rica

Onsdag og torsdag skulle være våre to siste fiskedager i Costa Rica og planen var offshorefiske begge dagene. Det var våre to siste sjanser for offshore, men allerede på morgenen begynte jeg å ane uråd. Det var en av de mest overskyede dagene så langt nært land.


Det så grått ut på veien også, men helt ute i havet var det blå himmel og lysere vær. Vi måtte bare komme oss ut dit. Det skulle vise seg å bli nok av drittvær på veien, med vind, mye sjø og regn. Vi måtte gjennom 2 timers stamping for å komme oss ut dit. Vurderte en stund om vi bare skulle snu, men håpet om godvær ute på plassene var tilstede så vi holdt ut. Vi er jo tross alt nordfra og er vant til mye dårlig vær.

Da vi endelig kom oss ut hadde vi ihvertfall oppholdsvær og noen få solgløtt, derimot blåste det frisk bris og det var ikke akkurat perfekte forhold. Vi startet fisket og jeg fikk snart to nye sjanser på dorado. Dessverre klarte jeg å miste begge fiskene. Så ble været dårligere og dårligere, vinden økte til kuling og tunge mørke skyer begynte å omringe oss på alle kanter. Ifølge vertene var dette helt uvanlig vær i dette området på denne tida. Kanskje vi er forfulgt av dårlig vær? Uværet kom nærmere og nærmere og etter en kort stund bestemte vi oss for å blåse i det og dra på land. På vei inn måtte vi gjennom et forrykende regnvær og alle ble gjennomvåte. Da vi kom inn til Bahía Rica dukket imidlertid sola opp igjen, området kalles jo tross alt "The Sunny Side".

    Mørkt og vindfullt ute i Stillehavet

Vi måtte konstatere at offshorefisket var mislykket på denne reisen, noe som selvsagt var skuffende. Vi hadde jo drømt om både sailfish og marlin (og YFT).

Vi hadde en siste dag da vi kunne gått offshore. Kvelden før var imidlertid værmeldinga langt fra lysende, så vi bestemte oss for at vi ikke orket å stampe ut i drittvær som dagen før. I stedet skulle vi satse på dorado inshore.

Neste dag var imidlertid været strålende da vi kom ut, mulig vi kunne fisket offshore, men det var for seint nå. Det var uansett godt med litt bedre vær igjen.


Etter en stund fant vi en fin "søppelinje" i sjøen. Nå er det jo ikke direkte hyggelig å se søppel og slikt i havet, men slike overflatestrukturer gror det rur og ting på, som trekker til seg småfisk, som igjen trekker til seg de store fiskene som føder på disse. For eksempel doradoer. Vi startet trolling langs denne linja og etter en stund hylte det i en av snellene. Vi så en dorado i lufta et stykke bak båten og Marcus kjørte på denne fisken en god stund før den slapp. Like etterpå så vi to doradoer som svømte rett ved siden av båten, godt innenfor kastehold. Popperne ble kastet ut og den ene doradoen fulgte popperen til Marcus flere ganger, før den tilslutt tok. Men den slapp igjen. Doradoene var ikke veldig interesserte, så etter en stund trollet vi videre. Kort tid etter hylte det igjen og Marcus fikk anledning til å kjøre en dorado på haspel.

Dorado er en kul fisk som gjør spektakulære hopp gjennom lufta gjentatte ganger gjennom fighten. Da den kom til båten var den spinnvill og hoppet enda mer.



Heftig å se hvordan fisken fra et øyeblikk stillestående bare skyter fart og hopper flere meter opp i lufta.


Til slutt var doradoen klar til å landes.


Marcus med sin første dorado, en flott hannfisk som vi tok vare på for å ha til middag samme dag.

Ikke lenge etter var det Kim sin tur å få dorado.

    Et kjapt foto og deretter C&R på denne.

Selv lyktes jeg ikke å lande en dorado, hvilket selvsagt var en skuffelse. Men jeg hadde nærkontakt med 5 stykker i alle fall.

Vi avsluttet siste fiskedag med pillemeite etter havmalle. Kim lyktes å få arten, mens jeg tok en ny Lookdown.



På kvelden kunne vi nyte en utsøkt doradomiddag. 

    Dorado med hjemmelaget potetmos. Absolutt noe av det beste jeg har spist av fisk.

    Vigdis serverte oss "sticky buns" til dessert. De var også fantastiske.

Det var alt fra Costa Rica når det gjelder fiske. Vi hadde ganske tregt fiske generelt under vårt opphold, men det var uansett en flott ferie som gjorde godt i en mørk og vinterlig periode av året hjemme i Norge. Hjertelig takk til våre verter Thomas og Vigdis for gjestfrihet, service og hyggelig samvær. Takk også til Jo Fredrik, Beto, vår sjåfør Gilberto og alle som ikke er nevnt. Kanskje vi en gang kommer tilbake til Bahía Rica - "the sunny side of Costa Rica". :)

torsdag 5. desember 2013

Costa Rica dag 5 & 6 - variert fiske

Etter et par hviledager var vi klare for fiske igjen. Den femte dagen skulle vi prøve etter dorado inshore. Vi hadde fått rapport om gode fangster dagen før, så derfor startet vi med trolling et stykke forbi Tortuga.


    Vi hadde grei fart med disse doble 250-hesterne.

Doradofisket denne dagen kan karakteriseres med ett ord - dødt. Vi så ikke snurten av dorado. Mye sol så vi derimot, og det å ligge på soldekket i 30 grader er jo tross alt heller ikke så verst. Etter en del timer brøt vi opp og gikk inn til noen steiner for å poppe litt. Etter mange kast skjedde det endelig noe. En Cubera Snapper kom opp fra steinene og forfulgte popperen til Marcus. Men uten å ta. Mer liv var det ikke på denne plassen, bortsett fra noen mindre fisk på hekla.



Ut på ettermiddagen gikk vi lenger inshore for å poppe i tidevannsstrømmen. Jeg hadde knapt kastet uti popperen før jeg så en svart skygge komme ut fra ingenting og den kastet seg over popperen. Så fulgte et heftig utras. Det hele gikk så fort at jeg ikke fikk med meg hva slags fisk det var.

Det viste seg å være en habil jack på 8-9 kg. Å få slike på popper er rett og slett kult fiske. Den berga dagen min.

Neste dag skulle bli mer innholdsrik. Vi startet med jigfiske, agnfiske og popping ute ved punktet.

    Marcus er klar til å denge popperen

    Den lokale kjentmannen Beto var med oss i dag.

 Midt i vannet fikk jeg en ny art under speedjigging.

    Yellow(tail) snapper, vakker fisk

Så la vi om til fiske etter Rooster. Under dette fisket brukes hovedsakelig levende agnfisk, dvs. bonito i størrelsesklassen 300-500 gram. Jeg fikk imidlertid en bonito som var betydelig større, godt over kiloen.


Roosterne var heller ikke i dag å treffe, men jeg fikk en ny solid jack på rundt 10 kg.


Punktet er en kul fiskeplass. Her er det tatt enormt mange arter i både smått og stort format.

Midt på dagen ville vi finne på noe nytt da Roosterfisket ikke ga uttelling. Vi dro til Thomas' bankersplass for horngjel. Når jeg nevner horngjel så er det ikke fisken vi kjenner fra Norge, men en storebror som blir ca. 10 ganger større. Tror den heter krokodillehorngjel på norsk, på engelsk Needlefish. Dette fisket foregår ved å kaste rimelig store agnbiter av fersk bonito inn mot land og dra de sakte inn i overflata. Ofte kan man se store horngjel kommende jagende etter og ta agnet. Det fiskes med lett utstyr og da kan horngjelen by på en heftig kamp.

Agnet gjøres klart. Vi brukte kroker i størrelsesklassen 10/0, enten J-krok eller sirkelkrok. Horngjelene er steinharde i kjeften, så det er en liten utfordring å kroke de. Man mister antakelig 3/4-deler eller flere av de man har på.

Det tok ikke mange minuttene før vi kunne se de første horngjelene forfølge agnet. Like etter klarte Kim å kroke en fisk, og det første utraset var vilt, snøret flerret av snella. Fisken gjorde også et par hopp opp i lufta, som horngjelene gjerne gjør. Etter noen minutter stanging og flere utras var fisken klar til å landes. Med et godt grep over ryggen gikk det greit å få fisken i båten.

Kim med krokodillehorngjel på ca. 5 kg. Å posere med disse fiskene er rimelig greit bare man unngår nebbet med de sylskarpe tennene..

    Pass fingrene, biter de er du ille ute.


Marcus tok ikke uventet den største horngjelen, med en vekt på rundt 7 kg. Pent.


Etterhvert ble det krokodillehorngjel også på meg.


Så dukket det opp en overraskelse hos meg. En ny art som er litt stas å ha krysset av.

    Barracuda! Ingen stor fisk, men det gjorde ingenting.

Vi hadde flere barracudas som fulgte etter agnene og et par kroker ble også klippet av, trolig var det barrcudaene som sto bak.

Jeg fikk en horngjel til og det var også min største for dagen. Fisken ville ikke komme nært båten de første minuttene - artig når de gir litt fight.

    6-7 kg var nok denne også.

Ut på ettermiddagen økte vinden kraftig på fra sør, men vi gjorde et siste flytt ut mot Punktet for å avslutte dagen der. Det var imidlertid ikke særlig gode fiskeforhold her med store dønninger og strømbølger.


Vi dro derfor på land der vi kunne nyte en bedre middag, nemlig "Supernachos".