Jula er en tid for avslapning, familie og god mat. Men man kan få nok av jula også og en tur ut i frisk luft gjør godt for kroppen. I løpet av romjula ble det 2 korte turer på havet, den 28. desember og på min bursdag 29. desember. P.g.a. mørketida var turene korte (3-4 timer fiske), men resultatet var likevel godt.
Den 28. desember var Kim og jeg ute i Kattfjorden for å fiske sild og leite etter storsei og mattorsk. Sildefiske gikk som bare det, hele fjorden var stappfull av sild. Man kunne stoppe på måfå på en hvilken som helst plass og ha et lag på 30-50 meter med sild under båten.
Ja, det var nok av den sorten og agn ble sikret til framtidige turer.
Da vi var fornøyd med sildefisket kjørte vi lenger ut i fjorden for å leite etter annen fisk.
Jeg lyktes bra på første nedslipp med en fin sei på 10 kg.
Dessverre økte vinden på til kuling og vi orket ikke ligge der ute og rulle. Etter litt mer sildefiske stakk vi derfor på land etter en vellykket tur.
Dagen etter, på min bursdag, ble det tur med Ørjan og Tor i Ørjans båt. Det må jo være den perfekte bursdagen for en som meg, å få fiske..
Vi hadde et litt ambisiøst mål, å fiske kveite i nærområdet. Det var seint på sesongen, men tanken var at det måtte befinne seg fisk her helt fram mot nyttår og spesielt nå som det også sto masse sild i området burde sjansen være tilstede.
Det var en aldeles nydelig dag med fantastiske farger på himmelen.
Kveite lyktes vi også å få, og da kan man ikke være annet enn fornøyd.
Tor fikk denne fisken på 18,5 kg på en jigg av typen Crazy Daisy.
Jeg har som mål å bli flinkere til å oppdatere bloggen i år og henger litt etter på oppdateringa. Så nye rapporter kommer snart.
En lang hvalsesong i Tromsøområdet er nå ved veis ende og de fleste hvalene har forlatt området og er på vei sørover. Det er 5. året med innsig av stor NVG-sild (Norsk vårgytende sild) og med silda kom også etterhvert de store knølhvalene. Det har vært interessant å følge trendene fra år til år. Det første året, høsten 2011 ankom silda i midten av november på yttersia. Ingemar og jeg var egentlig ute etter kveite, men endte opp med noen skikkelig feite torsker på nesten 20 kg som hadde spist seg feite på sild. En knølhval dukket også plutselig opp rett ved siden av båten, da skvatt vi skikkelig den gangen. Men bortsett fra det var det ingen hval å se den sesongen, kun en masse sild. Marcus, Kim og jeg hadde sildeparty der vi sikkert fikk 100 sild over 400 gram på et par turer, hvorav noen også var over 500 gram. Det var spesielt stor sild inne dette året, virket det som.
Ingemar med en torsk som hadde spist seg feit på sild
Marcus fikk flere sild over 500 gram
Kim med hendene fulle av sild
Året etter, 2012, kom knølhvalene i litt større antall, også da i midten av november. Det var dog ikke mange hval, og de holdt seg i et begrenset område rundt Gåsvær, Musvær, Vengsøya og til dels inne i ytre Kvalsundet.
Lekfulle hvaler i Kvalsundet.
I 2013 begynte hvalene å komme litt tidligere (ca. 8.-9. november) og nå var det også mer vanlig å se dem spise og hoppe i lufta. Hvalene var nå mer spredt og utover i desember dukket de opp også inne i Kattfjorden og rundt Sommarøy. Rundt denne tiden begynte det å bli mer populært med hvalsafari, men det var likevel ikke mange båter å se på sjøen. Det var stort sett bare knølhval å se, men også en og annen spekkhogger.
Her er et show vi hadde inne i Kattfjorden (film: Stig Thore Knappskog):
I 2014 var det et økende antall båter og hvalsafari var svært populært, både fra båt og fra land. Hvalene ankom enda en uke tidligere, dvs. helt i slutten av oktober, og enda litt lenger nord enn før. Første tur vi så dem var 1. november. Da så vi også en større gruppe spekkhoggere, som på det tidspunktet ikke var så vanlig. Spekkhoggerne skulle imidlertid bli et vanlig syn gjennom denne hvalsesongen. I januar så vi også en gruppe på 4-5 finnhval, den nest største hvalarten.
Spekkhoggerne var lekne til tider og svømte like under båten.
Denne hvalsesongen hadde jeg helst lyst til å unngå hvalene... ikke for det, det er jo spektakulære opplevelser, men for kveitefisket er det neppe noe særlig gunstig, da kveita fort spiser seg mett på all silda. Og så er det jo ikke direkte risikofritt å kjøre båt med slike kolosser på havet heller. I år kom hvalene tidligere enn noensinne, ca. 23. oktober, og de har blitt værende helt fram til 24. februar.
Denne sesongen var hvalene enda mer spredt rundt omkring i ulike fjorder og sund. Det var i grunn mye som var nytt med denne sesongen. Mengden hval virket også større, man kunne til tider treffe på enorme flokker med knølhval. Gjerne 30-40 dyr på et lite område, noe filmen under viser. Det var blåst omtrent overalt.
Som nevnt ville jeg helst unngå hvalene i år, men det ble et par frivillige safariturer med venner likevel. Og under fisketurene gikk det rett og slett ikke an å unngå dem! De var overalt, og til tider måtte vi "kjøre slalom" mellom hval. Som nevnt er det på ingen måte risikofritt, da hoppende og spisende hval når som helst kan dukke opp under båten. Særlig risikabelt kan det være å komme kjørende i fart, derfor er det svært viktig å vise varsomhet og kjøre rolig i et hvalområde. Det fikk særlig Tor og jeg erfare under en fisketur fra Kvaløyvågen 3. januar. På veien ut til fiskeplassen måtte vi stoppe 3 ganger p.g.a. at det lå en liten trestokk i vannet eller noe som lignet på fugler. Det skulle imidlertid vise seg å være noe helt annet enn en trestokk, nemlig 3-4 fullvoksne knølhval som lå og hvilte under overflata! Dette gjentok seg altså 3 ganger og jeg så knapt hvalene i det hele tatt (ingen eller svært lite pusting, som jo er en måte å se dem på). Hadde det ikke vært for at jeg visste om faren på forhånd og holdt max 8 knop utover hadde vi kjørt på dem, passelig skummelt å tenke på. Så tenk på det alle som kjører i 20-30 knop i hvalområder, de kan ligge usynlig under overflata!
På vei inn i Kvaløyvågen den dagen så vi på nytt noe som kunne ligne på trestokker i vannet. Vi stoppet opp og lå helt i ro, og trestokkene begynte å svømme mot oss, de må ha vært nysgjerrige på båten.
På en tur med Ørjan i desember hadde vi den mest uventede hvalopplevelsen. Vi hadde akkurat stoppet båten for å sjekke ekkoloddet, da jeg hører Ørjan rope høyt. Jeg skjønner ikke helt hva som foregår, men ser mot styrbord side mens en stor knølhval på 15-16 meter kommer flygende i lufta i retning båten. Hele hvalen var altså oppe i lufta før den landet med et plask ca. 10 meter på styrbord side av båten. Bølgene slo inn mot båten etterpå. Temmelig spektakulært å få se et flygende dyr på 30-40 tonn så nært oss.
Hvalen gikk så under båten og hoppet på nytt et godt stykke lenger unna. Jeg var dessverre for sein med kameraet og rakk bare å få et mobilbilde av plasket.
Forøvrig var 2015-2016 det året med i særklasse flest spekkhoggere så langt. Til tider var de overalt rundt båten og man kunne se 200-300 spekkhoggere på en tur. En massiv og rask økning bare siden året før.
Men nå er årets hvalsesong over, og kanskje er det greit. Det skal på en måte bli en lettelse å slippe å "kjøre slalom" mellom hval framover. Men opplevelsene har likevel vært spektakulære - og verdt å ta med seg, Det sies at dette kanskje er et 10-årsfenomen. I såfall er vi halvveis i syklusen og det er ikke uventet om det blir nye heftige hvalopplevelser til høsten.
Under året 2015 har jeg fortsatt å dokumentere noe av livet under vann mens jeg fisker, ved hjelp av mitt Gopro-kamera. Det har vært utrolig spennende å komme hjem etter en tur for å gå igjennom filmene. Materialet med undervannsfilm har nå begynt å bli ganske stort, og et prosjekt framover vil være å sette sammen scener til en ny film. Hverdagen er hektisk, så tiden vil vise når jeg rekker å få dette gjort, det er et tidkrevende arbeid.
Imens kan jeg linke til en UV-film jeg gjorde av en kveitefight i oktober. Kveita var 25,7 kg og hadde et skikkelig herlig utras langsmed bunn. Opptakene er gjort på 15-25 meters dyp i overskyet vær (filmen ble forøvrig også til en videosak på VGTV.)
2015 var utvilsomt et godt fiskeår for meg. Jeg oppnådde mange av de fangstmålene jeg hadde satt meg, og hadde i tillegg flotte turopplevelser sammen med gode fiskevenner. I oktober var jeg så heldig å bli nominert i klassen Årets Saltvannsfisker i Norge til prisutdelingen/showet Gullkroken. Her er mange fra Sportsfiske-Norge samlet i regi av Hooked.no.
Det var en stor ære å bli nominert og det er hyggelig at også det som skjer her i Nord legges merke til. Det var også en ære å være nominert sammen med så dyktige og erfarne fiskere som Bjørn Florø-Larsen og Audun Fremmerlid Skjølberg. Jeg vant ikke denne gangen, Bjørn tok seieren meget fortjent, men jeg er uansett strålende fornøyd med å være nominert.
Kim og jeg hadde en trivelig helg i Oslo og er imponert over et godt organisert og vel gjennomført show. All honnør til arrangøren Hooked.no med Bernt Nor i spissen.
I sommer var jeg og Kim ute på vår årlige tur sammen med Geir Sundet. Dette er alltid trivelige turer der praten går livlig. Så også denne gangen.
Utror var fra Sjøtun Brygge med Ingemars båt (takk for lånet Ingemar) og vi startet dagen med mataukfiske etter hvitting og uer.
Dessverre for Geir mistet han en stor fisk på vei opp fra dypet, enten en kveite eller en stor torsk.
Hvittingene var ikke i støtet, den største ble denne på 1300 gram.
Det ble etterhvert flatt hav og fine forhold.
Vi la oss til for å meite rødspette på en god plass.
Det gikk ikke lenge før jeg fikk et tungt napp og en enorm tyngde i andre enden. Kunne det være tidenes rødspette? Jeg var faktisk helt sikker på det under fighten, da det bare var tungt med lett risting, typisk rødspette. Da en stor steinbit kom opp fikk vi litt hakeslepp. Vi hadde aldri fått steinbit i en slik størrelse på denne plassen.
Det ble litt kaotisk under landing av fisken, som slett ikke ville i håven og det endte med at den fine håven min gikk til bunns. Nåvel, litt svinn må man vel bare regne med av og til.
Steinbiten klarte vi dog å berge til slutt og den veide fine 10,5 kg. Dermed var min andre specimensteinbit for året et faktum.
Geir (i bakgrunnen) hadde nok veldig lyst på en slik fisk også han og sånn sett var det litt urettferdig at det var jeg som fikk fisken, da jeg ikke lenge før hadde fått en steinbit på 11,8 kg. Men slik er jo fiske, det er litt ujevn fordeling til tider.
Takk til Geir og Kim for en hyggelig sommertur, og til neste år håper jeg på besøk fra Geir slik at vi kan satse over flere dager. Eller hva sier du Geir? :)
Når det nærmer seg høst og lufta begynner å bli litt kaldere og friskere er det som regel topptid for mange typer fiske, særlig gjelder dette for flatfiskene. Det tradisjonelle rødspettefisket som vi har på høsten skulle i år bli enda mer spennende, da det var første gangen vi skulle utforske "Vakkerplassen", eller "Drømmeplassen", som vi også kaller den for, på et tidligere tidspunkt. I fjor oppdaget vi plassen i midten av oktober og fikk noen få lovende turer her med store rødspetter opp til 4,1 kg, samt endel kveiter som bifangst. Nå skulle plassen fiskes grundig gjennom august og september, og det skulle bli utrolig spennende å se hvilke resultater fisket kunne gi på denne tida.
Jeg var innom Vakkerplassen ved en anledning i begynnelsen av juni, men da var det fortsatt iskaldt i vannet og ikke noe særlig flatfisk hadde kommet inn på grunna. Så vi har latt plassen hvile gjennom hele sommeren og dro ut på første satsningturen den 9. august. Med på turen var Ingemar, Truls, Tor og undertegnede.
Kveitene kan ligge tett på denne plassen og første fisken som tok spetteagnet mitt var nettopp en kveite. Den tok akkurat i det jeg skulle til å håve en rødspette for Ingemar, så det ble litt kaos da kveita raste ut med vinkel under båten. Det gikk imidlertid bra og etter en artig fight kunne jeg lande en småkveite på 7,5 kg. Flott matfisk.
Kveite på lett utstyr er bestandig morsomt
Fin matkveite
Rødspetta til Ingemar som jeg såvidt fikk inn i håven før kveita tok agnet mitt, var heller ingen dårlig fisk til å være dagens første.
2895 gram. Vi kunne konstatere at storspettene var tilbake!
Ingemar fikk også denne på 2590 gram.
Etterhvert ble det en flott rødspette også på undertegnede, og foreløpig sesongbeste:
2805 gram.
En kort stund senere var det Truls sin tur til å kjøre kveite på spetteagnet. Tydelig at de var i støtet :)
Også en fisk i grei matstørrelse.
Som så ofte før var det Ingemar som skulle få dagens første specimenfisk.
Herlig fisk på 3115 gram / 61,5 cm
Truls hadde enda ikke fått en 2+-fisk, men til slutt kunne han fornøyd konstatere ny pers.
2535 gram - grattis med pers Truls.
Vi kunne konstatere at det hadde vært en meget vellykket tur. Noen kule undervannsscener ble det også, da jeg lot kamera henge uten agn stort sett hele dagen. Bare på denne plassen så jeg 21 kveiter, mulig noen av de samme fiskene, men likevel et bra antall.
Spetter som hviler i sanda.
Plassen har til tider enorme mengder storsil/tobis, som jo er glimrende mat for kveita og storspetta.
Søndag 16. august 2015 - nye rekorder på gang
Neste anledning til å friste storspettene var nøyaktig en uke senere. Marcus og Kim hadde hørt rykter om godt spettefiske, og stilte klare og gira på "startstreken". Dvs. de to fisket sammen i en båt, mens Ingemar, Truls og jeg var i båt nr. 2.
Marcus og Kim hadde valgt en litt annerledes plan i dag, nemlig oppankring. Det skulle vise seg å være meget lurt i den sterke strømmen...
For det ble nemlig vanskelige forhold i dag. Enten var strømmen for sterk eller når den i teorien skulle slakke kom det en utidig vind som gjorde at vi fikk fisket lite effektivt i vår båt. Det ble selvfølgelig endel rødspetter, men ingen av de riktig store. Det vil si at vi fikk endel fisk mellom 2 og 2,5 kg som vi ikke tok bilde av, med unntak av denne på ca. 2,5 kg:
Vi mistet riktignok noen store rødspetter underveis, så det var virkelig marginer imot for vår del denne dagen. Slik er det av og til...
En av mange 2+-fisk, denne tok Ingemars agn.
Vi kunne imidlertid registrere hyppig aktivitet borte hos Marcus og Kim som lå for anker. Da vi så at håven kom fram måtte vi kjøre bort for å kikke, for Marcus finner ikke fram håven uten grunn :). Og ganske riktig, Kim kunne vise fram en flott rødspette og vi så raskt at den var stor.
Foto: Truls Christian Olsen.
Rødspetta var lang, hele 68 cm, men ikke i toppkondisjon. Den dro likevel vekta til 3650 gram og det var ny pers for Kim. Gratulerer!
Det skulle imidlertid ikke bli den største fisken i dag. Marcus var også på jakt etter ny pers. Og da storspetta lå i håven kunne han smile fornøyd. Fisken var smellfeit og antakelig full av rogn og lignet på en småkveite.
Ikke bare var det ny pers for Marcus, det var også den største rødspetta vi har fått på våre turer. Enn så lenge... Spetta var 68 cm, like lang som Kims fisk, men med den ekstreme kondisjonen den hadde viste vekta hele 4450 gram. Gratulerer med superpers Marcus!
Spetta var ekstremt høy over ryggen - litt av en kondisjon. Den fikk ligge i en stamp med vann mellom måling, veiing og fotografering og fikk friheten tilbake like etterpå. Det gjorde forøvrig også spetta til Kim, da vi har en policy på denne plassen om å slippe ut absolutt alt vi får så lenge fisken ikke blør eller er skadet.
Fisken på 4450 gram var altså 50 gram større enn min pers, og dermed rekord i Team Sluk. Foreløpig rekord.
Mot slutten av dagen fikk Kim sin andre fisk over 3 kg, denne flotte spetta veide 3250 gram:
Noen undervannsfotos:
Nysgjerrig spette
Mange følgere
Etter denne turen ble det en stund til neste mulighet til å besøke Vakkerplassen. Det ble en helg med annet fiske og en helg med kuling, samt en helg med artsfiskekonkurransen Høstcupen. Men lørdag 12. september var vi endelig tilbake, i det som teoretisk sett skulle nærme seg topptid for rødspetta...
Lørdag 12. september 2015
Også denne dagen dro vi ut i 2 båter. Marcus og Kim fisket for seg selv, mens Ingemar og jeg hadde fått med oss Andreas M. Det startet bra med en stor fisk hos meg nokså umiddelbart.
2780 gram.
Og bare 10 minutter senere hadde jeg stor spette på kroken igjen, denne gang bikket fisken specimengrensa med god margin.
3680 gram fordelt på 65,5 cm. Min nest største spette noensinne på det tidspunktet.
Ingemar kjører spette.
2850 gram på Ingemar
Kim og Marcus valgte også denne dagen å ankre opp, mens vi stort sett driftfiska hele dagen. Det er fordeler og bakdeler med begge deler. Jeg liker godt å drifte så lenge forholdene er gode, da får man fisket over et litt større område og kan fort treffe på "flakene" som ligger litt utenfor hovedområdet. I hovedområdet er det store sanddyner med finkornet sand, mens utenfor dette er det mer variert sandskjellbunn med litt gress. Ofte har de største ligget litt for seg selv og det skulle vi få erfare neste dag..
Tilbake til lørdagens fiske. Marcus og Kim fikk mange rødspetter, ca. 90 stykker anslo de, og det er jo ganske vilt. Snittstørrelsen var derimot forholdsvis lav ifht. tidligere og de toppet med spetter på 2,8 og 2,9 kg. Så driftfiske ga den største spetta denne dagen. Noe tilfeldig var det nok, da Marcus mistet to svære rødspetter i overflata. Begge løsnet fra kroken akkurat før de skulle håves og ble anslått til over 4 kg stk.
Store fisk mistet også Ingemar og jeg. Ingemar mistet en "enorm spette", som han sa selv. Han mente det var i særklasse den største spetta han hadde hatt på, og det sier litt. Jeg mistet også en mulig rekordfisk p.g.a. snørebrudd, noe som egentlig ikke skal skje og det er derfor veldig surt når det skjer.
Det bør ellers nevnes at jeg fikk en rødspette på 2,7 kg mot slutten og Ingemar fikk ei kveite på ca. 10 kg på spettemeitet. Vi glemte rett og slett å ta bilde av disse fiskene. P.g.a. frisk bris til liten kuling ble forholdene temmelig umulige etterhvert, og vi gikk tidlig på land. Jeg hadde imidlertid planer for neste dag..
Søndag 13. september 2015 - rekorddagen
Ettersom det var meldt godt vær også på søndag kunne jeg ikke la sjansen for en ny høsttur gå fra meg. Lite er så fint som å kosefiske rødspette på solfylte høstdager med naturens fargespill som kulisser. Jeg fikk derfor med meg min bror Martin H. og med på turen ble også min tidligere kollega Martin S.
Det var altså meldt finvær og en svak bris fra sør, men i begynnelsen av dagen var vi plaget med en sur nordøstvind. I tillegg til kraftig strøm gjorde det forholdene vanskelige. Disse værmeldingene kan man aldri bli riktig klok på, noen ganger bommer de fullstendig, det kan vi som er ofte ute på kysten skrive under på. Men etter noen timer ble det endelig stille og fint og strømmen var ikke så ille lenger.
Martin S. fikk en fin sandflyndre på 890 gram som faktisk var hans debutfisk for arten.
Rødspetta var imidlertid bemerkelsesverdig inaktiv. På de første driftene fikk vi bare sandflyndrer, noe som er et typisk tegn på at spetta ikke er i bett. Jeg la et drift ganske langt utenfor hovedsandområdet og helt i starten av driftet lot jeg agnet ligge i ro på bunn en god stund. Da jeg strammet opp var det bare en stor tyngde, etterfullt av den karakteristiske ristinga fra stor rødspette. Jeg sa til Martin H. at det var best at han fant frem håven, da dette kunne være en av de store rødspettene som lå for seg selv. Da jeg først skimtet fisken nede i vannet så den ikke så gigantisk ut, men da den lå i håven var det ingen tvil om at det var en enorm fisk, en drømmefisk!
Mitt personlige mål for dette året har hele tiden vært å få en rødspette på over 4 kg. Det er et høyt mål, men jeg visste at det var mulig å oppnå det. At jeg derimot også skulle passere gamlepersen på 4,4 kg med god margin var intet annet enn fantastisk. Da vekta strakk seg helt til 4,7 kg måtte vi bare se på hverandre og le..
Jeg var aldri i tvil om at fisken skulle slippes ut igjen, så den fikk ligge i friskt sjøvann mens kamera, vekt og målebånd ble funnet fram.
Rødspetta var altså 70 cm lang og veide 4,7 kg.
Ny pers med 300 grams margin og bare et lite halvkilo under Norgesrekorden. Herlig følelse. Fisken tok forøvrig på en 3/0 Owner Ebi med hel pillet reke som agn. Jeg hadde på forhånd knytt på et stort sølvblankt spinnerblad over perler og krok. Om det var det som gjorde utslaget vites ikke, men jeg har lyst til å tro det :)
70 cm og i meget god kondisjon.
Etter en kjapp fotoseanse ble rødspetta satt forsiktig ut igjen. Med et par slag med sporden stakk den rett til bunns igjen. Takk til Martin og Martin for fotografering og hjelp under seansen!
Etter dette ble det high fives og stemninga i båten var i grunn upåklagelig. Nå var det de andres tur å få fisk og jeg var allerede mer enn fornøyd, så jeg la fra meg stanga for en stund.
Martin S. hadde flere fine kontakter, men lyktes dessverre ikke med å få en stor spette. Det gjorde imidlertid Martin H. og med en nydelig marmorert rødspette på nøyaktig 3 kg kunne også han juble for ny personlig rekord.
Med det kunne vi konstatere at Vakkerplassen hadde levert nok en gang, selv om fisket denne siste dagen var noe tregere enn normalt. For egen del har jeg nådd årets hovedmål på spetta og er selvfølgelig ekstremt fornøyd med det, men de som kjenner meg vet at jeg egentlig drømmer om å også bikke den magiske 5-kilosgrensa. Etter å ha kjent tyngden fra denne fisken kan jeg nesten si helt sikkert at noen av de jeg har mistet har vært større enn 5 kg. Så hvem vet, kanskje toppen ikke er nådd enda? Den nye norgesrekorden svømmer der ute...
Så får vi se om det blir muligheter for flere turer framover. De nyeste værmeldingene ser ikke særlig lovende ut, og det kan nå gå mot en periode med langvarig kuling fra vest og sørvest. Men plutselig.. så er vi tilbake.
Avslutter med en liten filmsnutt der Martin setter ut igjen sin 3-kilosfisk (i alt oppstyret glemte vi å dokumentere C&R av min fisk).
